En kjip fyr og hans meningsfeller

(foto: europeiskungdom.no)

Det har vært en ny runde med fildelingsdebatt: Erik Fosnes Hansens innlegg ”Loven vest for Internett” i Dagbladet ble fulgt opp av Unge Venstre-leder Anne Solsviks innlegg ”Et synkende skip” og Unge Venstre-nestleder Christoffer Torris Olsens blogg-innlegg ”Hurra, en konkurs i musikkbransjen”. I artikkelen omtaler representanten for småbedrift-vennene i Venstre konkursen til småbedriften Honeymilk Records, blant annet kjent for sin suksess med Serena Manesh.

La meg begynne med å fortelle en historie som utspiller seg denne uken, som involverer en av Unge Venstres meningsfeller i fildelingsdebatten. På bloggen til den begavede rapperen og urørt-finalisten Lars Vaular kan man for tiden følge med på følgende hendelsesforløp:

Lars forteller at han er stolt over sine lytternes lojalitet, som sprer musikken på nett med måte. På Pirate Bay kom han imidlertid over en person som så seg lei på lojaliteten til Lars fans og tok saken i egne hender. Han rippet albumet til Lars selv, slik at folk som har lyst på det skal slippe å betale for det. Eller for å sitere fildeleren: "Jeg gikk lei av at folk nektet å sende meg sanger fra dette albumet. De sa jeg burde kjøpe det, for å høre sangene. Men som folk flest her på PirateBay mener; Hvorfor gidde å kjøpe noe når man kan laste det ned gratis? :)”

Etter at det er gjort ber han om lojalitet fra andre fildelerne på denne måten:
"Ikke last opp denne torrenten noen steder uten min tillatelse! Jeg brukte lang tid på å sette sammen denne torrenten så respekter det ved å la meg få min cred!

!!!!HUSK Å SEEDE!!!!
!!!!!!ENJOY!!!!!! "

Lars sier (som Lil Boosie): ”What about me?” Fildeleren synes han brukte lang tid på å rippe platen, men han vurderer ikke tiden Lars brukte på å spille inn albumet, i tillegg til de 10-15 årene han har brukt på å finslipe sin stil som rapper, som like viktig.

Men så, boomerang! En av Lars fans har nå funnet ut hvem fildeleren er, og lagt fullt navn, adresse og telefonnummer i kommentarfeltet på bloggen (vi skal selvfølgelig ta høyde for at personen som kommenterer ikke forteller sannheten, han/hun er også anonym). Er fildeleren klar for å ta konsekvensene av hva han har gjort nå som identiteten hans er kjent, det vil si - bli et offer for Lars sin Street Justice? Her er det bare å følge med, dramaet utspiller seg as we speak.

Etter den siste runden med debatt aner jeg at folk (flest) nå begynner å se at det å la være å håndheve regelverket rundt opphavsretten ikke er ansvarlig kulturpolitikk, og fildelingsvennlige meningsutvekslinger på blogger, under trærne i Sofienbergparken over en jord-bombe, eller på Unge Venstres nettsider, forblir i disse marginale fora.

Det er nesten ufattelig når man tenker på det nå, men på mirakuløst vis har det i mange år vært politisk korrekt å støtte lovbrudd som direkte rammer grupper som er blant samfunnets lavest lønnede, grupper som er overrepresentert med hensyn på dårlig psykisk helse, og som generelt strever litt mer enn andre i samfunnet. I tillegg går det utover noen multnasjonale selskaper (i små land som Norge kan det for eksempel føre til at norsk-avdelingene legges ned og internasjonale blockbusters prioriteres), men det er indie-labes og nisje-musikken som lider mest. Kurt Nilsen har aldri solgt flere CD-enheter i Norge enn han gjorde med albumet ”Rise To The Occasion” som kom ut i fjor. De konsumentene som kjøper fire plater i året på bensinstasjon gidder ikke å lære seg fildeling. Det er musikk for spesielt musikkinteresserte (som også er de mest kompetente fildelerne) som blir rammet. Solsvik refererer i sitt innlegg til en britisk undersøkelse som viser at fildelere bruker 4,5 ganger mer penger på musikk enn andre. Selv anslår jeg at jeg trolig har brukt et sted mellom 20 og 50 ganger mer enn gjennomsnittsnordmannen på musikk opp gjennom årene, riktignok ikke så mye etter at jeg begynte å laste ned en del av musikken i stedet for å kjøpe den. Dette underbygger bare min påstand om at det er de mest musikkinteresserte som laster ned, og dermed artister i det smalere mellomsjiktet som taper mest.

Jeg er ikke imot fildeling per definisjon, du vil finne mye gratis musikk på denne bloggen, for eksempel. Og mye av kritikken mot platebransjen har kanskje vært berettiget, selv om jeg ikke forstår helt hvor hatet kommer fra. For eksempel – hvorfor er man så illsinte for at platebransjen ikke har utviklet egne digitale distribusjonskanaler som er konkurransedyktige med fildelingsplattformene, når selskapene tross alt, i hvert fall i nyere tid, ikke har hatt for vane å drive butikk selv? Skal de plutselig begynne med dette nå? Som alle andre gleder jeg meg over tjenester som Spotify, et nytt tilbud som er et ekte fremskritt for bransjen. Men det jeg er imot, eller rettere sagt forbløffet over, er hvordan folk gidder å gå på barrikadene for dette. Hva er egntlig agendaen til Anne Solsvik og Christoffer Torris Olsen? Når vi ser på verden rundt oss, finnes det ikke andre viktige ting å bruke engasjementet sitt på enn å frarøve artister (og plateselskaper) noen copyright-inntekter? Jeg har to mulige forklaringer: Det ene er at det er ren populisme. Det er veldig lett å få med seg folk på noe når det medfører at de sparer noen kroner, tenk Fremskrittspartiet og bensin-, alkohol- og tobakkavgifter. Det andre er at de lider av et syndrom som tildels er litt morsomt, men tildels ganske skummelt: De er liberalister, og har dermed en grunnleggende filosofi som ligger bak alt de skal mene. Det er ikke deres egne meninger, det er en ”isme” de sverger til. Og historien, både fjern og nær, har lært oss at det sjeleden medfører noe bra å blindt gå etter en isme, enten det gjelder politikk eller religion.

Vi har for vane å sitere Chris Rock i disse spaltene, og jeg skal gjøre det nå også. I en HBO-special spør han seg hvordan det kan ha seg at politikerne enten skal være kun liberale eller kun konservative. Han selv, for eksempel, er konservativ når det gjelder kriminalitet, men liberal når det gjelder prostitusjon. Her er oppskriften hans, som er ganske bra: ”Tenk deg om! La informasjonen kverne litt rundt i hodet - SÅ - kan du gjøre deg opp en mening.”

Hvordan kan jeg ta dere seriøst når jeg ikke vet om dere lar synspunktene deres gå gjennom kverna til Chris Rock eller ikke? På 50-tallet sa økonomene at ”før i tiden hadde vi noe som het konjunktursvingninger”, for de trodde de hadde alle svarene gjennom Keynes makroøkonomi. Det var sant da, men det hadde begrenset holdbarhet det også, som alle andre teorier. Faren min sa en gang om sin egen far, som var venstremann, at venstrefolk nok mener godt men at de er litt naive og har litt for lettvinte løsninger på ting. Jeg har aldri egentlig skjønt hva han har ment før nå. Men jeg ser jo at det har ført til at Venstre nå har ca ett kontor per velger på Youngstorget.

La meg sitere Fosnes Hansen: ”Store deler av samfunnslivet foregår nå på internett. Som enhver del av samfunnet må det bringes inn under alminnelige rettstilstander.” Du vet Solvik, de spillereglene som gjelder for at folk skal kunne leve fritt i et liberalt samfunn. Det er dette det handler om. Juridisk sett er det imidlertid ikke tyveri, slik Fosnes skriver, det er krenkelse av opphavsrett. Det er likevel samfunnets oppgave å håndheve opphavsretten, som ble innført for å sikre tilgangen på kulturgoder.

La meg så sitere Anne Solsvik, som liker å bruke store ord, og som tror hun er David som sloss mot Goliat, selv om fildelerne i realiteten har vunnet kampen om opinionen for lenge siden: "Det blir en showdown mellom sheriff Trond Giske og den store platebransjen på den ene siden, og Max Pluss med kulturentusiastiske fildelere på den andre siden. Erik Fosnes Hansen kan få bære liket av bransjen til opphavsrettens gravlund når vi er ferdig.”

En av disse kulturentusiastiske fildelerne kan du bli kjent med på bloggen til Lars Vaular, den begavede unge mannen som ikke ønsket at noen skulle laste opp torrenten uten hans tillatelse, ligger der med fullt navn, adresse og telefonnummer.


Øyvind Holmboe Basmo

Marketing Manager i Sony Music, tidl. etablerer av småbedriftene Forretningsutvikling Oslo AS, Oslo Records AS og Artgate AS. NB! Disse meningsytringene er personlige og representerer ikke nødvendigvis Sony Musics syn som sådan.