Ny Big K.R.I.T.

Big K.R.I.T. - 2000 & Beyond

I løpet av 2010 kommer mange rapfans til å få seg en ny favoritt: Mississippi-rapperen Big K.R.I.T.. Mannen har holdt på en stund nå, men det er først nå i det siste at verden har begynt å lytte. Hva hører de? De hører en rapper og en produsent som forstår bedre enn de fleste akkurat hva det er han driver med og hvorfor. Krit lager soul. En overfladisk lytter vil kanskje avskrive Krit som nok en rapper innenfor Country Rap Tunes-bølgen som skyller over visse deler av sørstatene akkurat nå. Mye bra kan sies om denne bølgen - men ofte når den ikke forbildene (først og fremst Pimp C, men også for eksempel Organized Noize) til knærne engang - den får noe litt stivt og roots-preget over seg, den står i fare for å bli en slags sørstatsversjon av Østkystrappernes sterile og dødfødte forsøk på å gjenskape en tapt gullalder ved å mase om "real hip hop" ditt og "lyricism" datt - som om ikke den uvirkelige hip hop'en alltid har vært minst like interessant, som om det ikke var den som gjorde det morsomt i utgangspunktet.

Big K.R.I.T. føles ekte. Hvis jeg skulle snakke om "ekte", ville jeg gripe til Krit heller enn til for eksempel Skyzoo, eller for den saks skyld til Slaughterhouse. Krit lager soul. Jeg kan gjerne si at for eksempel David Banner (en annen Mississippi-rapper/produsent) lager soul også - og gjerne når han er på mest elektroniske og bråkete - lager soul også. Når jeg sier at Krit lager soul, handler det ikke om fremtredende live-instrumentering eller bruk av samples snarere enn synth og 808. Når jeg sier at Krit lager soul, mener jeg at det ikke først og fremst er UGK eller Ball&G jeg tenker på når jeg spiller en låt som den som lekket nå for et par timer siden og som jeg lenker til her, 2000&Beyond. Jeg tenker på Curtis - og ikke Jackson. Jeg tenker på Curtis Mayfield. Kanskje til og med på Otis, i hvert fall på en dypere soul enn den som stammer fra Chicago - på den soulen som åpent forteller om frustrert begjær og bunnløs fortvilelse. Det er sentimentalt - men det stopper ikke der. Det vokser igjennom det sentimentale og blir noe nesten sublimt. Det er noe med måten Krit forteller historiene sine på - han er en storyteller par excellence, enten han forteller i første eller tredje person - som overskrider det meste av det man forbinder med rap for tiden, noe med måten Krit uanstrengt veksler mellom nøytale observasjoner og selvutlevering og refleksjon på - som gjør at greiene hans virker så selvølgelige på en bra måte. Kanskje er det så enkelt: Krit er en natural - han rapper ikke for andre enn seg selv - det er som om det er nødvendig, det han driver med. Krit er ikke ute etter å redde hip hop fra noe som helst - men han bruker rap og produksjon som noe han kan tenke med og gjennom. Akkurat det er vi vel ikke bortskjemt med.