onsdag, februar 16, 2011

Den Store G-Side-uken, dag 3, Huntsville International (2009)

G-Side-uken er et samarbeid mellom Jaywalkers og Annika Flynner



HUNTSVILLE INTERNATIONAL PROJECT (Slow Motion Soundz) (2009)

Nicholas:
Det var här allt började, för mig och för många andra. Detta album anlände som en bomb i slutet av 2009. Jag, som inte hade någon koll på Alabama-scenen, knappt visste om gruppen hette G-Side eller Huntsville International, golvades totalt av denna makalösa musik. Jag bad Nöjesguiden stoppa pressarna – decembernumret var på väg och musiksidorna var redan satta – och skrev en recension där jag gav skivan högsta betyg, och lyckades trycka in den på skivredaktionens årsbästalista också, med motiveringen ”årets bästa hiphop”. Och kärleken avtog inte – hela våren lyssnade jag och mina vänner på Huntsville International, något som kulminerade med att vi hyrde en bil och åkte till Norge för att se G-Side när de spelade i Oslo under påsken. Och det var givetvis helt fantastiskt.

Vad var det då som var så bra med skivan? Tja – allt. Faktiskt. Min vän DJ Giraffo har jämfört G-Sides debutalbum med ”Enter the Wu-Tang” och argumenterat för att den nya skivan är deras ”Wu-Tang Forever”, och i så fall är ”Huntsville International” gruppens ”Only built 4 cuban linx”. Den är så mycket, den spretar åt alla möjliga håll, den har fem olika producenter förutom Block Beattaz, och gästerna sträcker sig från kompisar som Bentley till Alabamas rockälskande undergroundstjärna Yelawolf och soulsångare som P.H. Den har, förutom en kongenial episk öppningslåt, låtar för dansgolven (”What it’s all about”), radion (”Aura”), tjejerna (”College chick”), killarna (”So gone”), hiphopnostalgikerna som fördomsfullt tror att sydstatsrappare inte har koll på klassikerna (Nas-covern ”Hood is mine”), G-Sides gamla fans (”Feel the 6” som återanvänder ett beat från Starshipz & Rocketz), lyckliga bilfärder (”Bandz”, ”This life”, ”Paradise”) och roliga/fåniga skits som lyckas med ambitionen att lansera G-Side som den moderna, globala hiphopgruppen.

Och framförallt avslutas albumet med en trilogi introspektiva ballader, alla producerade av Block Beattaz, som är så fantastiska att skivan förmodligen hade varit en klassiker bara på grund av dessa. Först ”In the rain” där Yung Clova visar sin mognad med rader som ”Everybody wanna call themselves gangsta / until they ass is behind bars, judge wanna hang ya /…/ born on my own, I’m a die alone”. Den cynismen och emotionella nakenheten fans inte på de tidigare skivorna. Men Bentley är den som rappar bäst på denna låt, hans älskvärda framträdande påminner om hur Cee-Lo dykte upp på de första OutKast-skivorna. Men minst lika bra är beatet, med kastanjetter, uppgivna soulstråkar och en refräng som är ren gospel: don’t get caught up in the rain. Mot bakgrund av hur musiken låter blir refrängens ord som en desperat bön: låt oss hoppas på något bättre, låt oss få tro att det livet blir bättre, låt mig lura mig själv så att jag står ut med den här pissiga vardagen.

Därefter ”Rising sun” där en trött och frustrerad ST ser publiken i ögonen och förbannat uppmanar dem att göra vad de vill bara de vet vad de gör det för. Trummorna smattrar samtidigt som kinesiska stråkar skapar en ödesmättad och vemodig stämning. Clova rappar ivrigt men glädjelöst om att hustla – det är en låt som kontrasterar mot den föregående på ett ljuvligt sätt; efter uppgivenheten kommer beslutsamheten, efter apatin kommer uppvaknandet, efter krypandet kommer springandet.

Men så kommer den allra sista låten, ”So wonderful”. Ett rhodespiano som är så filtrerat att det låter som om det befinner sig på andra sidan drömmarna spelar en vackert mystisk melodiloop. ST tar ett djupt andetag, blundar, och levererar sedan sin karriärs och det årets bästa rapvers: “My president is black / but we still in Iraq / and we still in the hood / and pills are the new crack / and yeah it’s a recession / and some people lost everything / but I am from a section / where we never had anything”… sådär håller det på, varenda textrad snärtar till som en piska, vartenda ord kommer från djupet av hjärtat. Och det blygsamma beatet växer under ST:s trygga framåtmarsch, det blir fetare och fetare, Block Beattaz lassar på med drum’n’bass-trummor, elgitarrer och en poppig optimistisk refräng. Sen blir det märkligt nedtonat igen, två vackra ackord trillar ner från himlen och pendlar fram och tillbaka, ekande. Yung Clova ger oss skivans sista vers, mer optimistisk i sin hustler-agenda: ”Call us the working poor / so we plan our own tour / and I’ve just learned about taxes / everything’s a write-off, now I’m getting paid off!” Det för tankarna till Too $horts mästerliga realest-shit-I-ever-wrote-ballad “Gettin’ it”, tonläget är detsamma, det är hustling-snack som inte är enbart skrytigt eller arrogant, utan osjälviskt informativt: gör som vi har gjort, det kan gå, det finns en väg ut! Chrystal Carr sjunger den Obama-inspirerade refrängen ”I can’t change the world / if I can’t change myself” och allt exploderar i ett jublande konfettiregn.

Huntsville International är en skiva som man inte kan snacka bort. Den är perfekt. Varje låt är så fruktansvärt bra, och man får aldrig känslan av upprepning. Block Beattaz har växt ännu mer jämfört med förra skivan – från och med nu verkar det helt omöjligt för dem att göra en låt som inte är unik och fascinerande. Men mest har ST och Clova växt. De ser på sig själva, sin omvärld och sin framtid på ett annat sätt, mer bistert och realistiskt, men också utan ängsliga machoposer. De har blivit sig själva, så att säga, eller i varje fall blivit bättre på att förmedla sina personligheter i sina texter. ST är den fläckfria rapstjärnan som man inte kan ta ögonen från, medan Clova är den ettrige lille jäveln som behövs som kontrast – de påminner mer om Q-Tip och Phife i A Tribe Called Quest än Andre 3000 och Big Boi.

En intressant sak med skivan är att den så uppenbart är en fortsättning på Starshipz & Rocketz – den har inte bara ett snarlikt tema (flygplatser och flygturer istället för rymdbaser och rymdfärder), den börjar till och med med att de sista sekunderna från förra skivans sista låt ebbar ur och övergår i introt till den nya skivan. Så istället för att bryta helt ny mark – vilket faktiskt alla andra G-Side-skivor gör – bygger den vidare på något som redan grundlagts, den låter musiken så att säga komma ikapp med ambitionerna. Det finns några exempel ur musikhistorien där detta har skett, där uppföljaren till en ”stor” skiva är bättre trots att den i grund och botten är mindre revolutionerande – jag kommer att tänka på Gram Parsons ”Grievous Angel”, Elvis Costellos ”Armed forces”, Tindersticks ”Curtains”, Jay-Z:s ”Vol 3… Life and times of S. Carter” och Lil Waynes ”Tha Carter 2”. Huntsville International är en sådan skiva. Det är en modern klassiker.




Marius:
Nicholas, jeg er så enig i så mye av det du sier om Huntsville International at jeg må anstrenge meg for ikke å gjenta dine ord. Så la oss ta en omvei. Det er kanskje på tide at jeg sier noe om min rolle i det hele. For jeg er jo med på Huntsville International. Det er sjukt, men det er sant. De første månedene etter at albumet kom, skvatt og skammet jeg meg hver gang den gebrokne stemmen min plutselig forstyrret harmonien på albumet. Nå skammer jeg meg ikke lenger. Nå er jeg bare lykkelig over å være med på et av mine absolutte favorittalbum, selv om jeg skjønner at jeg ikke nødvendigvis bidrar til å gjøre det bedre.

Det skjedde omtrent slik. Etter at jeg kjøpte tre eksemplarer av Starshipz & Rocketz, mest for å ha noe å gi til vennene mine til jul, fikk jeg en e-post fra Codie G, G-Sides manager, den 17. desember 2008, der han spurte om jeg likte albumet. Jeg svarte ham umiddelbart, og vi holdt, sporadisk, kontakt per e-post. I mai 2009 forhørte Codie seg om det fantes noen mulighet for å komme over hit og spille, ettersom de hadde lagt merke til at de av en eller annen grunn solgte relativt godt her i Skandinavia. Jeg forklarte ham at vi hadde stått på en del for å skaffe dem et publikum en stund allerede og lovte å undersøke. Jeg pratet med Martin (Bjørnersen), som igjen tok kontakt med Hove-festivalen, som vurderte å ta dem inn det året. Men det ble for snautt med tid, Hove hadde allerede brukt opp budsjettet sitt, og det hele falt i fisk. Når Clova rapper om at han har et show i Norge og teller euroer på So Gone, regner jeg med at det er denne giggen han viser til.

Da Codie tok kontakt neste gang, var jeg redd han skulle være deppa over at konserten ikke ble noe av. Men det var snarere tvert imot . Den faktiske muligheten for å reise til Europa hadde vært nok til å inspirere dem, fortalte han. Jeg repliserte med å sende ham en lenke til min siste Alabama-teip, Huntsvegas Happening, som jeg akkurat hadde spilt inn på nytt for å få plass til – nettopp – So Gone, og til min store glede postet Codie teipen på bloggen sin (www.huntsvillegotstarz.wordpress.com).

Jeg var slett ikke alene om å gi G-Side oppmerksomhet på den tiden. Etter Starshipz kom jo også andre folk, langt viktigere enn meg, på banen: Southern Hospitality dekket så å si alt som kom fra Alabama akkurat idet min kilde til ny Huntsville-musikk tørket inn, og Noz skrøt jo av Starshipz på HipHopDX. Når Huntsville International ble slikt et spillvåkent, kriblende, yrende album, har det nok mye med bandets oppdagelse av at det faktisk fantes en verden der ute, folk som lyttet, som ville vite hva de hadde å si.

Så, 7. november, to dager før gratisalbumet Huntsville International – eller egentlig ”The Huntsville International Project” (HIP) – skulle være ute, fikk jeg plutselig en ny e-post der Codie ba meg om å ringe CPs nummer og legge igjen en beskjed på telefonsvareren hans om at jeg gledet meg til albumet. Jeg ante ikke hva beskjeden skulle brukes til, men etter at kone og barn hadde lagt seg, gikk jeg nå inn på badet og prøvde å spille inn en liten beskjed på mobiltelefonen min uten å høres altfor stammende og dum ut. Vel, det gikk som det gikk.

Dagen etter kom den ville historien om at G-Sides hard-disk med alle filene til Huntsville International-albumet var blitt beslaglagt av onde representanter fra en gruppe som kalte seg UPEEPLE, og at albumet derfor var utsatt, men at man jobbet på spreng for å få i stand en avtale med disse slynglene slik at albumet kunne slippes så fort som mulig. Det var selvsagt bare tull alt sammen. Det som hadde skjedd, var – så vidt jeg kan forstå – to ting: 1) CP hadde fått ideen om å bruke folk som hadde gitt G-Side positiv oppmerksomhet det siste året som et overgripende konsept, og trengte drops fra Southern Hospitality, Matthew Africa, Dj Dirrty og så videre for å kunne gi denne ideen form. 2) CP var ikke helt fornøyd med albumet slik det forelå, og ville lage en ny låt fra scratch i siste liten. Albumet forelå endelig 18/11 - 2009, men den originale tracklisten ble postet 7/11 på www.trapsntrunks.com, og så slik ut:

01. Intro

02. What Its All About (production by Johnny Juliano)
03. Paradise (production by Mick Vegas)

04. College Chicks (production by Block Beattaz)

05. Feel The ft 6 TRE G and AC Burna (production by Block Beattaz)

06. This Is Life (production by P.T.)

07. Who’s Hood ft.Yelawolf (production Block Beattaz)

08. So Gone (production by L-Don)

09. Bandz On My Wrist ft DJ Cunta (production by Bossman)

10. My Aura ft P.T. (production by Mick Vegas)

11. In Tha Rain ft Whosane and Bentley (production by Block Beattaz)

12. Tryna Get Rich ft P.T. (production by Jonny Juliano)

13. This Groove ft PH (production by Block Beattaz)

14. Huntsville International ft. G.I.H.A.D. (production by Block Beattaz)

15. So Wonderful ft. Crystal Carr, Gmane, and Supaking (production by Block Beattaz)


Sangen som mangler er selvsagt Rising Sun, kanskje den flotteste på hele albumet, og Tryna Get Rich, som den erstattet, er ikke i nærheten av å være på høyde med resten av albumet.

Og så var det strukturen da. Det er vanskelig å forestille seg at det opprinnelige albumet vill gjort like sterkt inntrykk som det endelige resultatet gjorde på så mange av oss. Hva gjør for eksempel åpningssporet, Huntsville International der, nesten helt til slutt? Åpenbart hadde de ikke helt funnet ut hvordan de skulle bruke det ennå: en slik plassering ville gitt HIP en struktur som var altfor lik Starshipz, med Huntsville International i samme posisjon som Speed of Sound var i der, og So Wonderful tilsvarende Run Thingz. Det er først når man ser listen over, tror jeg, at man kan begynne å forstå ikke bare hvor sterk Rising Sun er, men også hvor mye plasseringen av låtene betyr for hvordan vi opplever et album. CP må ha skjønt at den første HIP ikke helt hadde funnet sin identitet ennå, sitt balansepunkt. Vi har med andre ord mye å takke UPEEPLE for.

For som du sier, Nicholas, begynner HIP – vårt HIP – med ekkoet av slutten til Starshipz & Rocketz, noe som antyder en forlengelse eller en utvikling heller enn en repetisjon, slik jeg ser det. Så jeg er kanskje litt uenig med deg likevel: Huntsville International bryter ny mark den også, men den gjør det i forlengelsen av Starshipz' første gjennombrudd. Man kan kanskje si at HIP begynner i den friheten Starshipz har vunnet, den friheten som oppnås som en konsekvens av at G-Side konfronterer spøkelsene i Everywhere I Go og oppnår en følelse av vektløshet, bekymringsløshet med Speed of Sound og Run Thingz. De tunge romskipene og deres massive oppskytningsramper er borte. Her har man luft under vingene fra første stund. Bare en lett melankoli henger fortsatt igjen som et minne om det man har forlatt, en melankoli som virker mer moden enn farvel-til-barndommen-melankolien fra 80z Baby og den uroen som gjennomsyrer Starshipz. Når det skurrer på HIP, er det i form av bråkete rockegitarer som så å si kommer undenfra, ikke som smertefullt skarpe toner som skjærer høyt der oppe, men heller en varm, skitten bølge rapperne kan surfe på. Begge albumene deler fly-motivet, som begge steder er knyttet til frihet. Men der Starshipz’s overskridelse var vertikal, et spørsmål om hvor høyt man kunne – eller måtte – nå, handler HIP om ekspansjon, horisontalt. Himmelløftet er et premiss snarere enn et mål i seg selv, et tegn på en selvsikkerhet som ikke minst speiles i rappernes mye friere tilnærming til musikken enn den de hadde på Starshipz. HIP er et lett album, det danser, og det gjorde aldri Starshipz. Det de to albumene har felles er R&B-referansene, som skaper en direkte forbindelseslinje mellom for eksempel Swangin og This Groove, bortsett fra at This Groove selvsagt er tusen ganger lettere.

Begge albumene handler om oppbrudd, men på helt forskjellige måter, og dette handler nok også i hvert fall delvis om endringer innad i Huntsville. Før 2008 var det flytende forbindelser mellom alle artister i Huntsville, skillet mellom SMS og PRGz virket utydelig for utenforstående. I 2005 kunne Hood Headlinaz slippes med to covere, ett som sa Paper Route, ett som sa Slow Motion Soundz. Men 2008 var året da PRGz gikk fra å være et løst kollektiv med forgreninger til alle mulige Huntsville-artister til å bli et femmannsforetak, året da de istedenfor å gi ut sitt (fantastiske) Still Headlinin’-album, heller dro til Atlanta for å forsøke å slå gjennom der, og signerte med E1. Alle er så vidt jeg vet fortsatt venner, men før 2008 var de en stor, uformelig gjeng. Og det sluttet de plutselig å være. G-Side ble igjen i Huntsville og bygget etter hvert opp en ny stall av unge, sultne rappere og produsenter tilknyttet SMS-branden, folk som Bentley, Kristmas, SLASH og OTHIRD-gjengen. HIP er albumet der forestillingen om et nytt Huntsville, et Huntsville som har fremtiden for seg, folder seg ut

Så hvis jeg skal beskrive HIP enklest mulig, må det være som etterspillet etter det store oppbruddet. Man kan kanskje si at Starshipz er en troké (tung/lett), mens HIP er en jambe (lett/tung). Hvis Starshipz går fra komplikasjon og smerte til frihet og seier, går HIP andre veien. Den begynner i friheten og beruselsen og blir stadig mørkere, mer komplisert, men på en helt annen måte enn før. Og G-Side gjør det de fleste av oss antakelig ville gjort etter en større break up: Først fest, så alvor. På den første halvdelen av albumet feirer de friheten, gir seg frivoliteten i vold, reiser ut (Huntsville International, My Aura, College Chicks, etc.) og besøker gamle, kjente steder (Bandz). Melankolien kommer inn for alvor med Bandz, en ode til hustlingen, om å leve for øyeblikket og å stable en seddelbunke på en million dollar. Men feiringen er dypt melankolsk, triste, bittersøte synther svirrer og virvler rundt rapperne, og melankolien markerer en bevissthet om alt man har måttet forlate. ”I’m packing up my suitcase / Headin for the UK / Cause I want to get payed in a new place.” som ST sier det. Det er noe av denne rastløsheten og oppbruddsviljen som gjør G-Side så fordømt menneskelige, tror jeg. De vil hele tiden videre, men glemmer ikke hvor de kom fra. Når melankolien etter hvert har vist seg å være et slags leitmotif i G-Sides katalog, er det altså fordi de hele tiden er i forandring. På den andre delen av albumet begynner de å legge planer, tar på seg ansvar, søker et fundament, en ny måte å tenke fremover på som tar opp i seg det beste og mest essensielle av det gamle, men uten å synke ned i det (Whose Hood, In The Rain, Rising Sun, So Wonderful).

Den siste halvdelen av albumet (fra This Groove eller Feel The... og ut) er antakelig hovedårsaken til at så mange av oss setter albumet så høyt: det er virkelig en av de sterkeste albumavslutningene jeg vet om. Jeg får fortsatt gåsehud av In The Rain, Rising Sun og So Wonderful – nesten hver gang jeg spiller dem. Det er sanger som handler om å være menneske, samtidig partikulære og overraskende allmenne. Det er et sug i dem som jeg ikke finner maken til noensteds. Og i motsetning til Starshipz (der bare Mali Bois refrenger peker seg ut): gjestene løfter albumet, og de fleste av dem bidrar med høst minneverdige øyeblikk. AC Burna (”Oh my city’s got spaceshipz in it!”), Kristmas (”Why the fuck I wanna be a D-Boy?!?”) og Yelawolf . Og jeg er helt enig med deg: best av alle er Bentley, hvis vers på In The Rain er fullt på høyde med STs beste øyeblikk:

My niggas call me Bentley but my momma call me Ben
Yeah I done shot a nigga’s shit up, pray I don’t do it again
I done my own self paranoid, ridin with a strap
Cause some shit I did, thinkin that he gone come get me back
On top of that I’m in school, teachers think I’m in a gang
My papers be articulate, In class I’m talking slang
They accusing me of plagiarism, while they playing favoritism
Lights at the house, dimm-ed, But that’s how every day I’m living
Used my shirt to wipe away the tears from my momma eyes
We ain’t got nothin and she workin every day until she tires
Go legit or get a brick and it’s so hard to just decide
Cause I done seen a million dollars made in front my very eyes
Born off in the 80s so the music is what raised me
Saw my daddy with a pistol so I got me a .380
He ain’t teach a nigga much but what he did tell me was this:
Get it on your own so you don’t have to owe a nigga shit.


På dette korte, intenst personlige, men likevel påfallende avslappede verset oppsummeres et liv og en livsholdning – dette er så å si Starshipz & Rocketz i kortversjon, bare uten det plutselige omslaget fra ulykke til lykke. Men det er denne forståelsen av livet som kamp, der utfallet er åpent, som til sist preger Huntsville International: Lykken kommer ikke lenger fra skyene, men fra hardt arbeid utført på egne premisser. Verden er ikke lenger åpen, ubegrenset, men i ferd med å lukke seg. Det interessante med HIP er imidlertid at denne gradvise lukningen ikke på noen måte er tragisk. Nesten all trap rap er jo tragisk av sjanger: det er individet mot samfunnet, og det eneste man kan håpe på er en utblåsning før det blir stummende mørkt, et overskridelsens øyeblikk. Men Huntsville International tror verken på den myten, eller på myten om den lykkelige kokainbaronen. Den finner fremtiden i den amerikanske pionérånden, i Emersons self-reliance.

Men det viktigste med albumet er likevel, som du også sier, at det er så åpent, så lett, så sammensatt. Så romslig og gjestfritt. Huntsville International-konseptet handler i hovedsak om at suksess er å skaffe seg frihet nok til å skape sin egen vei. Men reisen er jo også musikalsk. Dette er det G-Side-albumet som har størst spennvidde, der de virker friest. Det hender at folk som skriver om HIP klager over at ikke alle sangene er av samme kaliber som avslutningslåtene, at de ville hatt en In The Rain til i stedet for en So Gone eller en College Chicks eller en My Aura. For objektivt sett er det langt mellom topper og bunner på dette albumet: monumenter står skulder til skulder med tant og fjas. Men denne måten å tenke på blir likevel helt feil for meg: hele poenget med albumet ligger i frivoliteten, spredningen, leken. Og ettertanken. Albumet spriker i alle retninger, men samtidig virker det forunderlig balansert og fokusert. Denne utgaven av G-Side kan blande tøys og introspeksjon uten å miste fotfestet.

Rapmessig har det skjedd mye siden sist. På S2H er de ville og aggressive, på Starshipz tankefulle og søkende, i tråd med den utvidete tematikken. Men virtuose blir de først på HIP. Her klarer ST endelig å leke med flowen igjen når han rapper om personlige og alvorlige ting – på en måte han kanskje ikke har gjort siden hans tidlige (07) og fantastiske freestyle over Lupe Fiascos Kick Push, Smoke, Write. Han er fortsatt friest på relativt enkle beats som So Gone, What’s It All About, Paradise og This Is The Life, men han opererer ikke lenger med et tydelig skille mellom fritid og arbeid, og tvilen uteblir. Jeg tenker nok at det først er på Cohesive at han fullt ut klarer å integrere alle sidene ved seg selv til en enhetlig persona, men på HIP prøver han ut en ny flow og et nytt humør på hver sang, og høres ut som om han synes det er skikkelig gøy å rappe. Han myrder låter som den Karate Kid-samplende Feel The..., for øvrig nok en låt om frihet, ansvar og valg (og biler og fine klær), men her blir ansvaret aldri tyngende – bare noe man må leve med og gjøre det beste ut av:

Live from Jackpot City, Crack Rock City,
Louie backpack, Louie lap top with it,
Huntsville Starz hat match my fitted
And if it’s about gettin stacks, goddamn it, I did it!
You’re rocking with a Rocket City nigga,
My ego got bigger as my pockets got thicker,
Not a drug dealer just a young money flipper
Guarantee if they don’t see us they gon’ damn sure feel us!
Roll the dice, gamble with your life,
Get rich or get locked up 900 nights,
Niggas get 9 for an onion of the white,
Got tired of ridin chevys now they stuntin on they bikes,
Gyeah! Drop a couple bucks on the polo
Speakers know karate, my trunk is a dojo,
2Lettaz Miyagi, enroute to the dough, ho,
And when I leave that bitch, I’m headed fo’ the dro sto’!


Altså, jeg skjønner ikke at ikke flere synes at ST er en av de aller beste rapperne i verden akkurat nå. Han har sine begrensninger – det har de alle – men han er personlig, direkte, intelligent og morsom, og han har en helt rå stemme. Hva mer kan man ønske seg av en rapper? Og apropos Feel The... - hvis jeg savner noe på The One... Cohesive, er det den lette bouncen som finnes på denne beaten. (Oppfølgerlåta, ...Bass!!! ble kuttet fra albumet dagen før det kom i salg, men selv om den også er flott og hadde fortjent en plass på albumet, er den en komplisering av grunnidéen snarere enn en utvikling.)

Den største forvandlingen er det kanskje likevel Clova som står for. Clova er i bunn og grunn en enkel rapper, på tidlige G-Side-låter rapper han som oftest om at tystere må dø - ST var også påfallende opptatt av det der i unge år - men med HIP legger han den harde gatepersonaen som har dominert så lenge og begynner å improvisere frem en ny stil, som tar opp i seg mye av den nynnerappingen som kjennetegnet trap-rappere som Yung LA og Shawty Lo rundt 2007-08. Men med Clova blir det annerledes, for Clova er musikalsk, og han er i en rapgruppe i bevegelse. Noen ganger kan man få inntrykk av at han sliter litt for å henge med – øyeblikket på So Wonderful som du siterer, der han forteller at han nettopp har lært seg skattereglene, er samtidig stor kunst og hylende morsomt, eller i hvert fall lett å parodiere. G-Side har i det hele tatt en slags uskyld over seg som både gjør dem sårbare og tillater dem å si slikt som ingen andre rappere kan si. Det er så mye som står på spill for dem. (Jeg skal tenke over Too $hort-analogien din - den er forfriskende!)

Men det jeg elsker ved Clova er at han tar alle utfordringene CP og ST slenger i hans retning og vokser på dem. Og det lett drømmende, nesten lykkelige ved nynnerap-stilen han tilegner seg her (og delvis på tampen av Starshipz) passer perfekt til alle de nye sangene om å reise ut og vekk for å leve ut sine fantasier i fjerne verdensdeler. Den har noe luksuriøst over seg som står bra til musikken. Dermed oppstår en ny dynamikk mellom ST og Clova, eller i hvert fall en utvidet dynamikk, der de kanskje i større grad utfyller hverandre musikalsk enn de gjorde tidligere.

HIP er også det øyeblikket da CP, den ene halvdelen av Block Beattaz (også de skar ned til kjernen rundt 2008), for alvor fant en egen stil som ikke sto noe tilbake for makkerens. Mali Boi står bak mange av Block Beattaz aller største hits, og på samarbeidsprosjektet Starshipz er fingeravtrykkene hans overalt: tunge 808’er, atmosfærisk synth. Man merker CPs signatur best i R&B-tøtsjene og i gitarplukkingen på åpningssporet. Men på HIP har Mali bare med én produksjon, College Girls, som litt ironisk, kanskje, også er den mest pop-orienterte låta på albumet. Det er jo flere gode produsenter involvert på HIP (Burn One, Johnny Juliano, PT, L-Don, Bossman), men alle de aller beste låtene er det faktisk CP som har gjort. De er luftige, men basstunge, med masser av live-instrumentering over kjappe, men fyldige trommer. Der Starshipz trakk oppover og nedover samtidig, finner G-Sides produksjon en ny likevekt med CPs utvikling på HIP. Her kan høyt og lavt, fjern og nær, finne sammen uten smerte.

Huntsville International er et energisk og eventyrlystent album, et album fullt av glede, uten forstillelse, fra en gruppe som plutselig skjønner at det er de selv som bestemmer reglene for hva de kan og vil gjøre. Det er også et av mine absolutte favorittalbum noen sinne, uansett sjanger. Selv kona mi kan alle sangene på Huntsville International utenat.

Bonus: Tryna Get Rich ble kuttet fra albumet, men er med til slutt på videoen til This Is Life

2 kommentarer:

Juice Mannen Hugo sa...

Gällande sångerna "Feel The" och "Bass". Jag älskar verkligen att de samplar DJ Magic Mike. Jag vill att de gör ett helt ablum med Feel The Bass-samplingar...

Ett av orginalen:
http://bayonnaise.wordpress.com/2011/01/03/slow-motion-soundzlivewire-samarbete/

Giraffo sa...

Gjerne for meg!