mandag, februar 14, 2011

Den store G-Side-uken, mandag: Sumthin 2 Hate (2007)



Et samarbeid mellom Annika Flynner og The Jaywalkers

Marius:
På bare fire år har G-Side utgitt fire av de beste hiphop-albumene på 2000-tallet: Sumthin 2 Hate (2007), Starshipz & Rocketz (2008), Huntsville International (2009) og The One... Cohesive (2011). Et nytt album er etter sigende på vei i løpet av året. The One... Cohesive har blitt anmeldt i toneangivende dagsaviser både i Norge og Sverige, og har mottatt toppkarakterer i begge land. Likevel er det oppsiktsvekkende få som vet hvem de er. G-Side spilte to konserter i Norge før de holdt sin første konsert i New York i fjor. De store amerikanske hiphop-publikasjonene har ennå ikke nevnt dem med et ord, antakelig mest fordi G-Side er veldig indie i rapsammenheng. Dog, leserne av Annika Flynner og Jaywalkers vet formodentlig godt hvem de er. Nicholas var den første som anmeldte G-Side i Sverige (stort smilefjes i Nöjesguiden til Huntsville International), og Marius/Giraffo har forsøkt å spre det glade budskap i noen år nå. Først nå virker det som om resten av Skandinavia for alvor er på vei etter. I begynnelsen av mai vender G-Side tilbake til Norge, 4. mai spiller de på John Dee i Oslo, og etter det jeg hører er det denne gang snakk om flere konserter i Europa, blant annet i Sverige og Danmark.

Dette føles derfor som det rette øyeblikk til å prøve noe nytt. Vi, Nicholas og Marius, skal vie denne uken til et aldri så lite dypdykk i G-Sides katalog, i håp om at det å veie albumenes styrker og svakheter opp mot hverandre kanskje også kunne kaste nytt lys over dem, og at samtaleformen kanskje også kunne få oss til å se tingene på nye måter. Derfor altså G-Side- uken, et samarbeid mellom Annika Flynner og Jaywalkers-bloggen. Hver dag tar vi for oss ett album, og til slutt skal vi prøve å finne en måte å oppsummere det hele på også, hvis vi bare finner ut hvordan.

Nicholas:
You heard the man. Jag och Marius aka DJ Giraffo träffades på den redan legendariska G-Side-konserten i Oslo förra året och har hållit kontakt sedan dess. Vi har olika utgångspunkter – Giraffo har följt deras karriär på nära håll i flera år, har haft ett finger med i spelet i deras erövring av Europa, och har såväl medverkat i ett skit på Huntsville International som försvarat dem mot Noz giftiga tunga i en lång kommentartråd på Cocaine Blunts & Hip-Hop Tapes. Själv hade jag aldrig hört talas om dem förrän Huntsville International damp ner som en slägga i huvudet på mig och fick mig att börja yra om världens just nu bästa rapgrupp. Med sin nya skiva The One... Cohesive, som i Sverige både har recenserats i vår största dagstidning och spelats i rikstäckande P3 – för att inte tala om den internationella hyllningskören på twitter och bloggar – har G-Side cementerat sin status som en av det nya decenniets mest vitala hiphopartister. Vi tyckte därför att det var på sin plats med en hel vecka av hyllningar och tips. Se det som Huntsville Pride, om du så vill.


Marius: Jepp. Og vi kjører rett på med G-Sides debutalbum, Sumthin 2 Hate fra 2007:




SUMTHIN 2 HATE (Slow Motion Sounds) (2007)


Marius:
Jeg elsker Sumthin 2 Hate, G-Sides første album. Det er ukomplisert på en slik fin måte. Arrogansen og sevltilliten er på topp, hele albumet oser av ungdom. Likevel må jeg si det er en merkelig pakke de skrudde sammen, ikke minst når det gjelder rekkefølgen på låtene. G-Side-navnet og albumtittelen lover hard gatemusikk, og det får man også, men Sumthin 2 Hate åpner faktisk med tre meditative, introspektive låter på rad: Do My Thing, Pray og This Thug, som sammen setter en tone som albumet for øvrig ikke helt følger opp. For rett etter denne åpningssekvensen begynner albumet å snerre - Sumthin' 2 Hate, Kill Yoself -og tulle - Feel Like I Look - før det endelig for alvor setter seg med den første udiskutable klassikeren så langt inn som spor åtte (sang sju): Alpine Tickin, en låt som høres svær og naturlig ut på en måte som (nesten) bare G-Side kan være. Og enda underligere: G-Side er en duo bestående av ST 2Lettaz og Yung Clova, men Clova dukker ikke opp før på det siste verset på albumets femte spor (fjerde sang), jeg tror det må være det niende verset. Og da har Mali Boi allerede rukket å legge to vers, mens ST har hatt to solosanger.

Det er selvsagt gode grunner til dette: for den som lytter er det tydelig at det er ST som er stjernen i G-Side, noe han ettertrykkelig beviser allerede på første spor, Do My Thing, som er en av mine absolutte favoritter fra skiva, sammen med Ice Kissez, Alpine Tick og Swagga. Men samtidig er det ikke før Clova kommer inn - kanskje ikke før Kill Yoself eller Alpine Tick - at albumet finner balansen: en balanse som Clova er en uhyre viktig og lenge undervurdert del av. Jeg liker godt de aggressive låtene på dette albumet: de er fulle av såvel galle som godt humør. Og under det hele: et stikk av melankoli som kanskje først slår ut i full blomst på avslutningssporet, 80z Babyz.

G-Side gjorde seg bemerket for første gang på monster-samleren Hood Headlinaz fra 2005 (som for øvrig ble utgitt både som en Slow Motion Soundz og som en Paper Route-utgivelse), så da Sumthin 2 Hate ble sluppet, var de ikke fullstendig ukjente blant folk som fulgte med på Alabama-rap. Det finnes en rekke tidlige G-Side-låter fra tiden før debutalbumet, og de fleste av dem er samlet på bootlegen 80z Baby, som kom ut høsten 2007. De er som regel beinharde, og svært gode. Det knyttet seg altså visse forventninger til hva G-Side kunne finne på, og særlig den purunge ST var en man fulgte med spenning. Men likevel. I 2007 havnet det uunngåelig i skyggen av en del av de klassiske PRGz-låtene som traff nettet det året: Wood Grain, The Streetz, Rollin', Bama Gettin Money, tidløse klassikere som knapt nok har vært overgått siden. Hva som mangler på S2H skjønner man kanskje hvis man sammenligner albumversjonen av tittelsporet med Mali Bois remix, fra det uferdige B.O.S.S.-albumet Keys 2 Tha City (2006), en langt mer muskulær og overlegen affære. Sammen er CP og Mali Boi kjernen i produsentkollektivet Block Bettaz (nå om dagen er det bare dem), og CP produserte mesteparten av Sumthin 2 Hate. Det gjorde han godt, men Mali Boi var virkelig on fire i samme periode, og det er vel kanskje bare på Ice Kissez at CP helt klarer å måle seg med makkeren.

Men G-Side ble bare bedre. Ikke lenge etter var CP fullt på høyde med Mali Boi - de er aller best sammen - og selv om G-Side skulle nå nye høyder, er Sumthin 2 Hate antakelig det eneste albumet fra 2007 som jeg fortsatt spiller hele tiden. Og det er fullt mulig å hevde at Ice Kissez er den beste G-Side-låta noensinne. Her er alt på plass. Den allerede nevnte arrogansen er der så definitivt, ST leverer et klassisk vers. Men her oppstår også noe av det som skal komme til å kjennetegne G-Side i årene fremover: en slags evne til å gå i dialog med beaten heller enn å behandle den som springbrett. For denne beaten fanger opp noe av det essensielle ved begjæret: den går liksom i sirkel. Karusellaktig: Både berusende og lett kvalmende samtidig. Lykkelig kvittrende på overflaten, brummende, murrende og utilfredstilt like under. For meg er den et mesterverk, men antakelig på en slik måte at den ikke hadde kunnet bli til hvis de som laget den hadde tenkt for mye over hva de gjorde da de lagde den. Allerede på neste album - Starshipz & Rocketz, er det toget gått. G-Side har begynt å tenke, og har samtidig forandret seg så mye at det ikke er noen vei tilbake.


Nicholas: ”Sumthin 2 Hate” är G-Sides första album men det första som jag hörde. Efter att till en början tyckt att det var en betydligt svagare skiva än de efterföljande ”Starships & Rocketz”, ”Huntsville International” och ”The One…Cohesive” har jag börjat uppskatta skivan mer och mer och tycker nu faktiskt mer om den än Starships & Rocketz. Den har den där charmen som bara präglar debutalbum – den dokumenterar en nyvaken grupp som förundrat och naivt prövar sig fram. Likt en tonåring i målbrottet svajar den i tonen, som om ST 2 Lettaz och Clova inte kan bestämma sig för vilken typ av rappare de ska vara – aggressiva eller tillbakalutade? Skämtsamma eller känslosamma? – de vet bara att de vill vara rappare, att det fetaste som har hänt dem är att de hamnat i en skivstudio och fått spela in en skiva, och de är fast bestämda att göra det så bra som det bara går. För vem vet, kanske blir det ingen andra chans? Det blev det, men det visste de ju inte då.

Jämförelser mellan G-Side och OutKast kan vara tröttsamma – och orättvisa mot G-Side; det är som att jämföra Big Star med Beatles – men när det gäller utvecklingen mellan de tre första albumen i respektive karriärer är det svårt att låta bli. Först en mysigt ungdomlig och lokalt färgad gangstapastisch, sedan en otippad resa rakt ut i rymden, och så till slut en skiva som låter mogen och mästerlig med en helt personlig ton. Sumthin 2 Hate är alltså G-Sides Southernplayalisticadillacmuzik, och precis som man kan förstå att vissa håller den skivan närmast hjärtat av alla OutKast-skivor så kan jag förstå att det finns vissa som rankar G-Sides debut som deras bästa. Det är givetvis inte sant. Men det finns något här som inte finns på någon av G-Sides andra skivor. Det är från denna skiva som frasen ”G-S-I-D-urrr” kommer, och det är både den dummaste och den ballaste textraden i hela G-Sides diskografi – inte undra på att de själva samplat den.

Men samtidigt ska man inte glömma att skivan är den minst helgjutna som G-Side gjort. För mig är den samling låtar, en samling hierarkisk som en kortlek eller en uppsättning schackpjäser: först kommer mästerverket ”Ice Kissez” , sedan kommer höjdarlåtarna ”Alpine Pick”, ”Pray”, ”Bama Wave”, ”Roll”, ”Feel like I look” och ”Muffins” och sedan kommer alla andra, som mest känns som transportsträckor mellan hitsen. Ord kan hur som helst inte beskriva hur bra ”Ice Kissez” är, men sin hypnotiska pianoslinga, screwade refräng, beslöjade rap och hysteriskt uppspeedade samplingar. En episk hiphopballad av bästa märke, och en god indikation av hur bra G-Side och Block Beattaz kunde bli om alla var på topp.

En intressant sak med skivan är att det är den enda av G-Sides skivor som utspelar sig i dagsljus. Låtar som inledande ”Do my thing”, ”Pray” och avslutande ”80z Babyz” är soliga, tillbakalutat lyckliga bilballader – de refererar till 00-talets Houstonhits lika mycket som ”Player’s ball” refererade till Dr Dres ”Let me ride”. Men redan i inledningen på nästa skiva, ”Starships & Rocketz”, träder G-Side in i en annan sinnesstämning, som de aldrig helt och hållet lämnar. Men det, mina vänner, är en annan historia.



Feel Like I Look var den eneste singelen fra Sumthin 2 Hate

Marius: Nicholas! Bare en liten replikk eller to til din S2H-kommentar, som er forfriskende lesning på så mange måter, og ikke minst fordi du åpner for at man kan se dette albumet som G-Sides beste, slik mange elsker Southernplayalistic... over alt på jord. For det finnes dager da jeg synes at Sumthin 2 Hate er det beste albumet i verden, og da hender det at jeg må klype meg selv i armen, for jeg vet jo godt at alle de senere G-Side-albumene er enda bedre. Det bare føles ikke sånn. Da jeg satte sammen Ice Kissez, G-Side-teipen som jeg gjorde i forkant av konsertene deres i Norge i fjor, hadde jeg det sånn, og overraskende mange av låtene jeg valgte var fra den tidlige perioden, perioden før Starshipz & Rocketz, fra før de ble “bra”. Det føltes litt som å skulle lage en Beatles-samling i 1966, og fokusere på låter som Love Me Do, I Wanna Be Your Man og All My Loving. Men de låtene er jo også klassikere, selv om det var vanskelig å forestille seg at Beatles anno 1963 skulle kunne lage Rubber Soul og Revolver. I popmusikken er det jo ikke slik at det kompliserte nødvendigvis er mer verdt enn det enkle, selv om det jo unektelig er slik at den utrolige utviklingen så mange av de store artistene har vært igjennom er det som gjør dem større enn enkeltlåtene de har sine store hits med.

På min Ice Kissez-tape forsøkte jeg å få til to ting: 1) å vise at G-Side alltid hadde vært like gode, at man kunne gå direkte fra sanger innspilt i 2005 til sanger innspilt i 2009 uten at kvaliteten endret seg. Og 2) å understreke gate-elementet i G-Sides musikk som noe som alltid var til stede, antakelig fordi jeg la merke til at en del tullinger forsøkte å distansere seg fra G-Sides musikk som for blaut eller "snill". Jeg tror egentlig begge prosjektene var feilslåtte. Noen ganger fungerte det fint, men andre ganger endte jeg opp med å velge svakere materiale fremfor noen av tiårets beste låter. Og det angrer jeg litt på.

Når alt dette er sagt, er jeg nok likevel litt uenig med deg når det gjelder rangeringen av låtene på Sumthin 2 Hate. Jeg er enig i at albumet fremstår mer som en samling enkeltlåter enn som et helstøpt album, men mange av de låtene du ikke nevner, og som er henvist til kategorien ”alla andra, som mest känns som transportsträckor mellan hitsen”, er faktisk blant mine favoritter – jeg liker for eksempel Swagga, 80z Baby, GzUp og Kill Yoself bedre enn Feel Like I Look og Roll. En sang som GzUp er jo på mange måter så langt unna dagens gruppe som man kan komme, med en marsj-beat som kanskje henter inspirasjon fra tett det No Limit-paradigmet som hersket da G-Side vokste opp, og med en militant gangsta-attitude på toppen. Samtidig er det altså som om dette G-Side ligger i bunnen for alt det de senere gjør. At de har vært unge, tøffe, overmodige og litt dumme ligger der som en styrke, en erfaring som tillater dem å snakke om politikk og eksistensielle spørsmål med en autoritet de ellers ville manglet. For G-Side er et mangfoldig band, men de er aldri schizofrene, de ulike delene går sjelden på bekostning av hverandre. For meg er GzUp en virtuos og forrykende låt, helt fra STs åpningssalve, som er noe av det råeste han noen gang har gjort: ”Yeah, it’s ST if you test me hope your vest be where your chest be” og så videre – han bruker denne linja på begynnelsen av Run Thingz fra Starshipz også, men der finnes det distanse, der finnes det lek. Her snerrer han, og man får inntrykk av at han faktisk mener det han sier:   ”...get popped, let the feds know / Caught mella at the Shell sto’ / And SHOOKTHATNIGGALIKEAREEEEEEDNOSE!!” Jeg elsker den åpningen der, og jeg elsker de skurrende synkopene som liksom bryter opp marsjtakten og den svimle, skjøre synthloopen, som passer på at det ikke blir for friksjonsløst, for ryddig. Gangstalivet er jo hardt, tross alt. Sumthin 2 Hate holder seg nære asfalten, den minner deg om hvor vondt det gjør når du treffer den med bakhodet først. Men den gjør det med et smil, med en letthet, som om den har tatt innover seg et sett med regler som den ikke egentlig har reflektert over, mest fordi den ikke har måttet reflektere over dem, men som den er sikker på at den behersker minst like godt som alle andre. Og det gjør den. Og jeg elsker den for det.


Fun fact: På Youtube finnes et klipp fra innspillingen av Ice Kissez der Yelawolf står i studio med sin store notatbok, tydelig klar til å legge et vers som i ettertid må ha blitt kuttet:

3 kommentarer:

hugowittorf sa...

snyggt

Rosie sa...

G-Side släpper nytt album idag den 11.11.11.
Check it out ----> http://g-side.bandcamp.com/album/island-2


G-Side i Trondheim

Rosie sa...

G-Side Live in Trondheim

http://www.youtube.com/watch?v=L68duXpwShk