STARSHIPZ & ROCKETZ (Slow Motion Soundz) (2008)
Nicholas:
Jag älskar artister som är produktiva. Jag tänker Miles Davis, Bob Dylan och Beatles på 60-talet, David Bowie på 70-talet, Prince på 80-talet, The RZA och Mannie Fresh på 90-talet och Jay-Z innan han gick i pension (jag vet, de säger att han är tillbaka, men jag tror att det inte är han utan någon annan som har kört en face/off-kupp). G-Side är en av de senaste årens mest produktiva artister, med ett album om året sedan 2007 och en utveckling som nästan är obegriplig. Är det verkligen ett år mellan skivorna, och inte två eller tre? För så stort känns steget mellan varje skiva. Allra tydligast är detta mellan debutalbumet ”Sumthin 2 Hate” och uppföljaren ”Starshipz & Rocketz”.
Den mognad som märks på Starshipz & Rocketz gäller främst för Block Beattaz produktioner. Från att göra skickliga pastischer på diverse andra stilar och samtida trender på Sumthin 2 Hate började de här renodla det sound som var deras och ingen annans. De mångbottnade, dynamiskt komponerade och mjukt flytande beatsen tjusar lyssnaren vid många tillfällen. De dimmiga körerna och kora-liknande gitarrsamplingarna i det inledande titelspåret, de ondskefulla syntarna i den pessimistiska ”Youth of the ghetto”, det osannolika i att göra en röjig klubblåt av en klassisk violin i ”G S I D E R”, den kosmiska balladen ”Hit da block” som tar vid där ”Ice Kissez” slutade, den euforiska ”Speed of sound” med sin upphackade Enya-sampling, och så den otippade avslutningen ”Run thingz” där fräsande syntetisk eurotechno används i en utsträckning som Block Beattaz inte vågade gå när de tidigare samplade Robert Miles i Jackie Chains ”Rollin’”.
ST 2 och Clova har också utvecklats, men inte lika mycket. Här finns visserligen inga textrader som ”Put a pistol in a nigga’s face / that’ll set him in place” men mognaden är ändå ganska diffus; de två rapparnas vuxna identitet har ännu inte helt tagit form. Men rent hantverksmässigt märks det hur de har växt – i ”G S I D E R” är deras flyt perfekt anpassat till beatets rytm, och det märks att de verkligen lyssnat på beatet i ”We own da building” innan de hittade på den kongeniala refrängen. Det låter verkligen som om taket har tagit eld, dansgolvet är kokhett, klubbens fönster är immiga av kondens, och mitt i allt studsar två stenhårda rappare och bedyrar att de inte bryr sig ett skit och att allt gärna får brinna ner. Det är vackert. Dessa två låtar är tillsammans med den Atlanta-klingande ”Rubber bandz” skivans mest hittiga och dansanta och visade att G-Side kan göra moderna, utsökta klubbhits när som helst, om de bara känner för det. Men liksom sina producenter har de alltmer dragits mot de episka och eftertänksamma balladerna.
Starshipz & Rocketz är ändå G-Sides kanske minst lyckade skiva, eftersom den lider av växtvärk. Det är deras (och Block Beattaz) första konceptalbum, en lokalpatriotisk och optimistisk dröm om rymdresor (Huntsville, Alabama har en stor stolthet, och det är NASA:s Marshall Space Flight Center). Som givetvis kan ses som en metafor för allt som är oåtkomligt och efterlängtat av fattiga svarta kids från hooden. Men varken Block Beattaz musik eller G-Sides texter orkar följa upp detta spår i någon större utsträckning – egentligen är det bara skivans näst första och näst sista spår (”Starshipz & Rocketz” respektive ”Speed of sound”) som är laddade med astronomisk romantik, och det är lite synd. Andra låtar, som ”Youth of the ghetto”, ”One stack” och ”Hit da block” har en mystisk och vagt obehaglig ton som ligger nära stämningsmässigt. Men merparten av låtarna är ”bara” vanliga raplåtar. Att ragga brudar i sin Chevrolet är en vanligare resa än att möta sitt öde i en rymdfarkost på skivan, och för all del, sådana låtar kan ju vara hur bra som helst (musikhistorien har nog fler bra billåtar än rymdlåtar, när jag tänker efter), men det ger hur som helst skivan ett något splittrat och kompromissartat intryck.
Trots detta är det en fantastisk skiva, med flera av G-Sides mest klassiska låtar. Men transformationen blev i mina ögon komplett först på nästa skiva, ”Huntsville International”.
Marius:
Nicholas, så interessant at du synes Starshipz er “G-Sides kanske minst lyckade skiva”! Jeg tror ikke jeg er enig, men det er et godt utgangspunkt for en diskusjon av albumet. Jeg vet at bandet selv tenker på det som sitt mesterverk, i det minste før The One... Cohesive kom, og jeg tror mange ville være enige med dem. Selv har jeg hørt så mye på albumet og over så lang tid at jeg faktisk var nødt til å lytte utelukkende på Starshipz & Rocketz en uke i strekk før jeg klarte å sette meg ned for å skrive noe om det. Og da jeg endelig satte meg ned, bestemte jeg meg for at jeg skulle prøve å argumentere litt mot deg.
Da albumet kom, i 2008, hørte alle andre på Carter III, men jeg foretrakk Starshipz & Rocketz, som tronet øverst på min albumliste det året (det virker som en evighet siden!). At G-Side også hørte på Wayne, kan man høre på tittelsporet, der ST parafraserer ham ved å si “We ain’t the same, I’m from a whole ‘nother galaxy.” Det var jo mange som parafraserte Weezy den høsten, men G-Side har sine ord i behold. De hermer ikke etter noe kult Lil Wayne har sagt så mye som de slutter seg til en slik måte å tenke på: Dette albumet hører faktisk ikke til i samme galakse som 99% av rapalbumene som kom i 2008. Det har en klart definert sound som riktignok nikker i mange retninger, men som alltid er helt seg selv. Albumet har også en radikalt annen sound enn Sumthin 2 Hate fra året før. Den føltes, og føles fortsatt, som et gjennombrudd. Det er ikke for ingenting at STs første ord på albumets første sang er ”Think I can’t see through the smokescreen?” Starshipz er lyden av dette gjennombruddet, dette første forsøket på å se gjennom og forbi illusjonene, på å se seg selv i et nytt perspektiv, liksom utenfra. For meg er dette kanskje hovedkomponenten i det konseptet du delvis etterspør i din oppsummering. Romskip og raketter var det som tillot menneskene å se seg selv – sin planet, sine omgivelser i universet – utenfra for første gang. Det er en relativiserende bevegelse, som speiles i at det jeget som er så viktig i rap generelt og på Sumthin 2 Hate spesielt, egoets evner til å beherske sin lille verden av begjær og tilfredsstillelse, aldri får dominere tekstuniverset. For hver We Own The Building – en bygning som du ganske riktig påpeker at brenner, en ødeleggelse som feires i sangen – får vi en påstand som ”Hello, I am the youth of the ghetto”, der rapperne både er tilstede som erfarende jeg-personer og som representanter for et større fellesskap av ubemidlede.
Det er et dobbeltperspektiv som etableres: vi er både på jorda og over den, på et nivå der livet der nede kan representeres på en adekvat måte, der orden kan opprettes av kaos, uten at kaoset fornektes. Jeg får fortsatt gåsehud når jeg hører STs fantastiske åpningsvers på Youth of the Ghetto:
Momma stay gone, daddy been gone
Lights ain't on so I had to get grown
No TV, can't watch the Flintstones
So I went outside with them boys and flipped stones
Idolized the ballers that flossed and flicked chrome
They throw me a couple dollas and tell me to get home
But I ain't going in tonight, it’s hot up in these streets
My house ain't got no heat and it get cold in that bitch
No bed to sleep
No pot to piss
No food to eat
No spot to shit
No lock to twist,
No options
Optionless,
A nigga gotta put a stop to this
As young boys we explored the ghetto with no map
Seems like all roads led to the trap
You can call me crazy
But this is what da fuck you made me
Dette er ikke først og fremst en sentimental fremstilling av livet i ”the trap” – det er en fortelling om hvordan et visst perspektiv blir utviklet, om hvordan dette livet har lært rapperen å se verden, et perspektiv som kan utvides, men ikke forlates. At perspektivet er personlig snarere enn objektivt og profetisk, skjønner vi senere på albumet: STs mor er død, faren har ikke villet ha noe med sønnen å gjøre. Dette er ikke verden sett fra verdensrommet, men fra en viss tilvunnet høyde, et sted man kan se klart fra, men ikke uten smerte. Det er dette som antydes i albumets åpningsvers, der ST snerrer
And Massa’s trying to make it to Mars
I mean NASA’s trying to make it to Mars
While ghetto kids got they face to the stars
Prayin to God
Wonderin if they gone make it or starve
They just playin they cards
We on the block, we ain’t neva seen an astronaut
So I looked up to the nigga with the fattest knot.
Poenget er ikke at kritikken av den hvite manns herredømme er banebrytende i rapsammenheng, det er den selvsagt ikke, men at den blir presentert i et visst perspektiv, knyttet til visse erfaringer – personlige, men ikke private, ikke først og fremst uttrykk for et (krav)stort ego. Disse erfaringene er vonde, men også nødvendige for å kunne se klart. De muliggjør dette perspektivet, denne musikken, dette begjæret. Sentimentaliteten er tilstede, men den må i siste instans vike for virkelighetsorienteringen – man må spille de kortene man har fått utdelt – og for behovet for å komme videre. Clova sier det fint i Youth of the Ghetto:
It’s like they tryna bring me down, dawg, and take my life.
But I told them, I will not lose.
Starshipz & Rocketz, dawg, we aimin’ for the moon.
Det som slås fast her, er at perspektivet er viktigere enn begjærsobjektet. Starshipz & Rocketz er sånn sett ikke et konseptalbum om romfart, men om hvordan oppveksten i (eller rettere sagt rundt) romfartsbyen Huntsville har skapt begjærsstrukturer hos rapperne, hvordan den har formet måtene de ser seg selv på, måtene de drømmer om frihet og oversikt på.
Det er dette perspektivet som utvikles gjennom hele dette albumet. Ofte presenteres det som små, men viktige gjennombrudd, som når ST reflekterer over hvordan "I'm only 21/ and I can probably get more years than that if they find what's in the trunk." Det som dramatiseres her er en slags åndelig oppvåkning, en evne til plutselig å se seg selv utenfra og til å reflektere over det man ser. En oppvåkning til ansvar, til å skjønne hva som står på spill, livet, uten at man helt kan vite konsekvensene av denne plutselige innsikten.
Ja, hva blir konsekvensene? Vel, først og fremst er det snakk om å bli voksen, tror jeg. Det evolusjonære kvantespranget fra den ungdommelig kjekke Sumthin 2 Hate til den alt-for-vise Starshipz & Rocketz er kanskje aller tydeligst på en sang som Everywhere I Go, som burde være så langt utenfor rekkevidden til den gjengen som lagde S2H bare året i forveien at det er rent skremmende. Everywhere I Go har tre vers, et av dem ved en rapper jeg ikke har hørt om verken før eller siden, men det er det første og det siste, ved henholdsvis ST og Clova som betyr noe. De er begge adressert til en fraværende farsskikkelse, og det er også ham hooket handler om: ”Everywhere I go / Your face is all I see / Everywhere I go / Your shadow’s haunting me.” Dette er ikke faren som helt eller skurk, men som spøkelse, en skikkelse definert som et høyst tilstedeværende fravær. Ikke et motstander men som et formende savn. Og kanskje er faren alltid et spøkelse i raptekster, men sjelden så direkte, så nærværende som her:
Dear father, I need your help, I’m trying to be strong
And It’s like every time I try to do right I go wrong
Travelling all alone, down a road so long
Cause my soul got a whole in it, like the ozone
Men faren svarer ikke. Ikke fordi han er død (som STs mor er), men fordi han ikke bryr seg. Når ST sier ”How the fuck would you feel if your father didn’t want see ya?” stilles spørsmålet formelt ikke til lytteren, men til faren som ikke vil treffe ham. Det er ikke aggresjonen som står i sentrum her. Det er savnet, og ensomheten, og spøkelsene:
I depend on the reefer to maintain and cope
But I coulda sworn I saw your face in the smoke
Vi får aldri vite om ansiktet i røyken er en visjon eller en illusjon, om ST har trengt gjennom røykskyen eller om han er fanget i den. Men vi aner at han stiller seg spørsmålet, at han vet hvor han er, og at han er i ferd med å få et grep om hvem han er og hva han er. Jeg tror jeg må til Scarface for å finne en slik grunnleggende ensomhet uttrykt i et rapvers.
Men Clova er ikke langt etter! Det blir mye til at jeg snakker om ST når jeg snakker om G-Side, for han er på en måte den komplette pakka: stemme, intelligens, instinkt, flow. Clova er nesten alltid dømt til å spille annenfiolin, og når jeg skal snakke om ham og hva han tilfører gruppa, griper jeg nesten alltid etter ord som klang, følelse, musikalitet. Men på Starhipz er det flere ganger at Clova – nesten! – er på høyde med ST. På låter som G-Sider og Youth of the Ghetto er han ikke langt unna. Og mitt favoritt-Clova-vers er nok det på Everywhere I Go. På intervjuet med Mats Nileskär som ble tatt opp under Oslo-konserten i fjor, never Clova at han faktisk ikke vet hvem faren hans er: han er et resultat av en voldtekt. Og når man ført vet det, fremstår dette versets nedtonet personlige oppvekstskildring som noe av et mesterverk, ikke minst den intense avslutningslinja:
October the fifteenth, nineteen eighty three
Hopped off out my momma’s womb,
They introduced an OG
That’s me, Yung Clova, thangs bad,
Wearin’ buttons to school,
It’s funny how the kids laugh.
Yeah the boy cryin, momma cryin, dead broke
Stepdaddy actin a fool, gone off that white coke,
Don’t get it twisted mella, everything I spit real
Momma smokin on the can, this the life I would deal
And fuck makin A’s, a nigga at school starvin’
And I’m so ashamed (mumle mumle mumle)
And I can’t turn to help, Lord I need a blessin’
12th grade, a nigga homeless and I keep stressin
Fuck it, wrong things for right reasons
I hit the block with the worst, dawg, it’s grind season
I mean grind season, dawg, I need everything
Before I let my family down I would kill a man.
Clova er ikke der ST er, han ser ikke ansikter i røyken og tenker ikke på faren sin. Han henvender seg til en himmelsk far, men får ikke svar eller hjelp, og begir seg ut på gatene i stedet. Han har ikke trengt gjennom ”the smoke screen” ennå, han har fortsatt røyk i øynene. Dette er i bunn og grunn den samme Clova som vi møtte på Sumthin 2 Hate, gategutten, råtassen. Når han nynner ”yeah-yeah-yeah they watchin’ me!” i bakgrunnen mellom versene, er det en slags eksaltert paranoia jeg tenker på, heller enn klarsyn. Men noe har skjedd likevel. Denne Clovaen er i stand til å snakke om skam, og om å stå utenfor, og om å ha noe å miste. Og han kan forklare at han kan drepe et menneske uten at det høres ut som tomt skryt, men snarere som en oppvåkning. Et liv oppsummeres i løpet av dette verset. Det man har, det man er og det man har vært tas opp, undersøkes, vurderes. Her er jeg, men hvor går jeg?
Voksent nok, altså. Og som så mye annet på dette albumet minner det oss om at Starshipz & Rocketz på så mange måter er et album om rom: om nærhet og avstand, om da og nå, om meg og de andre, om hvordan man reiser og utvikler seg uten å flykte, om å finne seg selv i bevegelsen, i lydens hastighet. Reisen plasserer deg, den forteller deg at du er underveis. Det er påfallende at så mange av sangene – og særlig de på albumets andre halvdel – bokstavelig og metaforisk handler om transport. Bare sjekk titlene: Swangin, Minute Away, Back of the Chevy, Hit Da Block, Everywhere I Go, Speed of Sound, Run Thingz.
Jeg tror dette er med på å forklare noe jeg ikke helt hadde tenkt over før du nevnte det i din kommentar til albumet, nemlig et visst ubehag som hefter ved flere av sangene. Du skriver nemlig at låter som Youth of the Ghetto, One Stack og Hit Da Block “har en mystisk och vagt obehaglig ton.” Og det er interessant!! Jeg tror kanskje jeg er uenig med deg når det gjelder Hit da Block, som for meg er en av de låtene jeg liker best å være i, men du sier noe viktig, tror jeg. Kommentaren din fikk meg til å tenke, og jo mer jeg tenker, jo mer tenker jeg at det mystiske og vagt ubehagelige faktisk preger de fleste låtene på dette albumet, og jeg tror til og med at det går an å si noe om hva som skaper dette ubehaget og hvorfor det er der. Hear me out.
Produksjonsmessig høres ikke Starshipz & Rocketz ut som noe annet album jeg kan komme på i farten: vektløst og svimmelt, organisk og fremtidsrettet på samme tid. Jeg har relativt god koll på det meste av Block Beattaz’ produksjoner både før (SMS-relaterte utgivelser tilbake til ca 2003) og etter dette albumet, men Starshipz er et unikum, den etablerer et eget rom. Og vanligvis har jeg tenkt at S&R skiller seg ut fordi det er det mest utstrakte samarbeidet mellom Block Beattaz’ to kjemper: Mali Boi (sjefsprodusent for PRGz) og CP (sjefsprodusent for G-Side). På Starshipz er det som om de presser hverandre lengre enn de har gjort før. Lyden er kompleks og særegen, med en dybde og en varme som setter dem i noe av en særstilling blant hiphop-produsentene på 2000-tallet. Block Beattaz tør å være langsomme på dette albumet, og de utfordrer hverandre, i positiv forstand.
Det er i hvert fall slik jeg har pleid å tenke på dette albumet. Men nå innser jeg at disse ordene ikke egentlig berører det essensielle, som jeg tror har å gjøre med det ubehaget du setter fingeren på. Ubehag ja. Det er der. Men hvorfor? Hva gjør ubehaget på akkurat dette albumet? Som du kanskje kan ane: Jeg tror det har med noe av det jeg har forsøkt å formulere over å gjøre, men mer spesifikt tror jeg det har å gjøre med et gjennomgående lydmotiv på nesten alle låtene på Starshipz: de nesten umenneskelig høye, klagende tonene, gjerne med en liten vreng, en liten distortion, koblet med dyp dyp bass og tunge trommer. Det er som om rytmeseksjonen prøver å gå så dypt den kan mens melodiene eller melodifragmentene prøver å nå så høyt de kan, som om målet er å skape størst mulig avstand, et størst mulig gap, mellom topp og bunn. Knoppene brister. Gapet er der i Youth of the Ghetto, men det blir større etter hvert: G-Siders strykere sikter mot himmelen, i One Stack tar de høye tonene over for fullt, Strictly Business klager og mjauer, De lyse strykerne i We Own the Building jamrer seg på en helt annen måte enn de gjorde i Ghostfaces Saturday Night, som brukte det samme samplet. Der var de kraft, her er de en forpint vind. Og de spøkelsesaktige synthene i Everywhere I Go virrer rundt som om de forsøker å finne en måte å forlate jordelivet på, forgjeves.
Men de høye, forpinte tonene forsvinner til slutt, Everywhere I Go er, interessant nok, siste gang de dukker opp. Den lyse vocoderen på Speed of Sound blir aldri ubehagelig, bare euforisk. Og de er så godt som fraværende i det lange, litt skuffende midtpartiet som alltid har forvirret meg. Låter som Rubba Bandz, Minute Away og Back of the Chevy er for meg kanskje de eneste uinteressante låtene G-Side har gjort. Det er fine ting i dem alle sammen, men de engasjerer meg ikke, og kanskje heller ikke G-Side. Det interessante er jo at Rubba Bandz, Minute Away og Back of the Chevy motivmessig og tematisk er de låtene som liksom ligger tettest opp til det G-Side gjorde på Sumthin 2 Hate: enkle sanger om sex, dop og livet som tøffing. Men her er det som om begjæret mangler. Minute Away og Back of the Chevy er sex som atspredelse. Og det er underlig, for som Ice Kissez demonstrerte, kan G-Side begjær bedre enn de aller fleste. Kan det være så enkelt som at begjæret har flyttet seg? At de bruker det til å gjenoppfinne seg selv og G-Side på en slik måte at alle de begjærsobjektene som var så viktige før rett og slett ikke er nok lenger?
Jeg mistenker det. Og jeg mistenker også at det kanskje er nettopp derfor disse låtene er med. Når du tøyer strikken såpass langt, lydmessig og tematisk, som G-Side og Block Beattaz gjør på mesteparten av dette albumet, trenger du kanskje også en følelse av normalitet, noen hvileskjær. Du trenger å komme ned. Men sammenlignet med resten av albumet blir disse hvileskjærene kjedelige. Det hadde holdt lenge med Swangin inn i Hit Da Block – to av mine absolutte favoritter på albumet. I Hit Da Block er det en avgrunn som ikke er tilstede i Swangin, så kanskje har du rett likevel. Ubehaget er der også. Og dette er et annet, mer produktivt ubehag enn følelsen av at albumet er litt for langt.
Det produktive ubehaget er derimot knyttet til distansen, til den følelsen av uvirkelighet som kjennetegner oppvåkningen, oppdagelsen av at man er dobbel, at man er her og der samtidig. Et spøkelse.
Derfor synes jeg det er så interessant at Speed of Sound liksom skifter gir på albumet. Den varmt melankolske Swangin har kanskje forberedt oss på dette omslaget, men med Speed of Sound er det som om albumet – og G-Side – endelig er fremme. Mye er blitt sagt om at Block Beattaz her sampler Enyas Orinoco Flow, men lite er blitt sagt om hvor riktig denne sangen føles akkurat her, på akkurat dette albumet: det kjennes som å komme hjem. Everywhere I Go er et forknytt og ubehagelig oppgjør med mørke tanker, men det er som om den må til, som om den utløser en slags katharsis, en renselse: bekymringer og angst skaller av og faller til bakken. Når Speed of Sound skyller inn over deg er det som å bade i et hav akkurat så varmt at det er vanskelig å si hvor kroppen slutter og vannet begynner. Bortsett fra at det selvsagt handler om luft, om hodet i skyene og lydens hastighet. Altså om frihet, om mangel på hindringer. Med Speed of Sound er det som om målet er nådd, forvandlingen av G-Side fra et åpenbart begavet men likevel lett generisk sørstatsband til noe nytt og uhørt er fullbragt. Du hører det i stemmen til ST også. Han slapper av. Han koser seg på beaten og tar seg tid til å hilse til sin avdøde mor, fullstendig uten bitterhet eller selvmedlidenhet: ”Keep my head up in the clouds / Move at the speed of sound / You can tell I’m Jackie’s son / Wonder if she sees me now?” Clovas vers peker også fremover. Gjennom hele albumet har han vært paranoid, trengt opp i et hjørne, full av rettferdig vrede. Nå løsner han opp og begynner å fantasere om hva fremtiden vil bringe, på en måte han aldri før har gjort. Før har G-Side reist med biler og romskip, men det er med denne sangen, og spesielt med Clovas vers, at musikken blir G-Sides foretrukne transportmiddel, som skal ta dem med over sjøen, til fremtiden og Europa: ”Every day I just kick, push like Lupe / Money double, crossed the seas I’m in UK”. Og passende nok avsluttes albumet med Run Thingz, som åpner med lyden av et (europeisk) fotballmål og påfølgende jubel, før rave-samplet – fra Dunes Hardcore Vibes – setter inn, som for å understreke hvor langt de har reist og hvor langt de har tenkt seg, nå som de endelig har kommet frem. Det moderne G-Side, det nye G-Side, blir født her, i overgangene mellom de siste låtene på Starshipz & Rocketz. Og karakteristisk nok passer dette nye G-Side på å ta med fortiden – sin egen fortid og området de kommer fra. STs åpningslinjer griper tilbake til den mest gangsta av alle de gangsta låtene på Sumthin 2 Hate, Gz Up (It’s ST / If you test me / hope your vest be / where your chest be), etterfulgt av en genealogi over sørstatenes store raphelter som kulminerer med Alabama og G-Side, før Clova – nå gjenfødt som UK Clova – fantaserer om at verden venter bare på ham, om Grammyen han snart skal vinne og om hvor bra han kommer til å representere Bama på den røde løperen. Det er som om G-Side har kjempet mot Freuds realitetsprinsipp og overvunnet det. Av en eller annen grunn føles det ikke som tomt skryt.
Hvis jeg skulle si noe negativt om albumet utover at det inneholder tre låter som jeg ikke er så veldig glad i, at viljen til å spenne ut et gigantisk lerret som kombinerer det høyeste høye og det dypeste dype noen ganger ofte gjør at et svakt ubehag hefter ved lytterens opplevelse, og kanskje også at det bokstavelig talt starter tungt, med en rakettoppskytning og det langsomme tittelsporet – må det være at ST ikke alltid høres ut som den eneren han jo egentlig er her. I månedene mellom Sumthin 2 Hate og Starshipz gjestet ST en rekke låter, og han stjal showet på hver eneste en av dem: ung, sulten og aggressiv. Lytt for eksempel til Betta Halfs My Turf, produsert av Arkitek (som pleide å være en Block Beatta og som gjorde Swagga på S2H), og du vil høre en rapper som høres ut som om han er i stand til å atomisere enhver beat man kaster i hans retning. Det gjør han ikke helt på Starshipz. Til tross for at mange av tekstene hans her er lysår bedre enn noe av det han hadde skrevet før, og til tross for at han fortsatt åpenbart er stjernen i duoen. Vi får et glimt av hvor rå han kan være på We Own Da Building, men ellers er det som om han holder igjen, som om stemmen hans er litt ufokusert. Tildels handler det nok om at produksjonen på Starshipz – tung, symfonisk, majestetisk – bryter med de spinklere, enklere produksjonene ST hadde revet i filler tidligere. Og delvis handler det nok om at ST på og gjennom Starshipz er i ferd med å gjenoppfinne seg selv som rapper, med å finne en ny måte å uttrykke seg på. På Starshipz er det som om han ikke prøver å imponere eller forføre lytterne med flowen sin. I stedet lytter han til sine egne ord – mens han rapper dem. Nærmest som om han er overrasket over at han sier det han sier, over at han kan si slikt, over at musikk kan brukes slik, over at dette er ham. Det er definitivt snakk om en mellomfase, om voksesmerter som du sier, og det er noe uavklart over vokalen hans. Men som jeg har antydet, tror jeg at disse voksesmertene skal leses så bokstavelig som mulig. Starshipz & Rocketz er ikke primært et album som lider av voksesmerter, men et album om voksesmerter, der vi er vitne til vekst. Men ja, det er noe uavklart over vokalen hans. Den har ikke riktig har kommet ut, om du forstår hva jeg mener. Og delvis tror jeg også det handler om at vokalmiksen ikke sitter like godt her som på andre G-Side-album. Starshipz er kanskje det mest velproduserte av alle G-Side-album, men noen ganger føles det som om rapperne drukner litt i miksen. Eller, kanskje jeg burde si at de vinker – de drukner ikke. Starshipz er slikt et eksperimentelt og komplekst, ja, et så rikt album at jeg ikke ser bort fra at jeg kommer til å tenke på det som G-Sides beste om et tiår eller to.
Bonus: "G-Side TV got a 100 000 000 viewers":
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar