lørdag, desember 18, 2010

Miles-bio og Tony Williams-tips



(med Montée-trommis Marius Simonsens Williams-favoritter)


Miles Davis-biografier har nærmest blitt en egen sjanger innen musikklitteratur, og jeg er i gang med min andre for vinteren. Den autoriserte biografien fra 1989, ført i pennen av Quincy Troupe sammen med Miles, er en klassiker. Boka er skrevet med et språk som ligger nært opp til slik Miles snakket, så du hører for deg den hvese-autoritære stemmen hans når du leser. Jeg forteller deg - finner du denne boka ventende på deg under juletreet i år er du heldigere enn en motherfucker, bare å oppdatere ønskelisten.


Det er mye å ta tak i musikalsk, siden Miles Davis var med å forandre musikk flere ganger gjennom å være en sentral drifkraft for minst fire musikkepoker. Litt lenger ned finner du et par låter fra hans andre legendariske kvintett, bestående av Ron Carter (bass), Herbie Hancock (piano), Wayne Shorter (sax) og Tony Williams (trommer).


Siden Tony Williams var bare sytten år da han ble med i gruppen i 1963, hendte det at han ble nektet adgang til klubbene der de skulle spille, så Miles fikk ham til å gro bart og begynne å røyke sigar for å få ham til å virke eldre. Tross alderen ble det lille geniet raskt det kreative senteret i Miles´ sekstitallskvintett med sitt progressive syn på musikk, se/hør eksempler under. Her er en morsom anekdote angående Williams, fra biografien "Miles":


I remember once when Tony had bought this new tape recorder and was showing it around to everyone. When Tony showed it to Herbie, Herbie started telling him how to operate it. This made Tony mad because Tony wanted to tell us all about the tape recorder himself. But Herbie had already done it, so Tony was mad as hell now. When Tony got mad at someone he wouldn´t play behind them when they soloed. So I would tell Ron, "Watch how tonight Tony ain´t gonna play behind Herbie when he´s soloing". Sure enough, when Herbie started to play his solo, Tony just kind of fluffed off everything he played, didn´t give him no kind of support. Herbie would be looking at Tony and wondering what was going on, Tony with his head up in the air just leaving Herbie´s ass hanging.



Miles Davis - Footprints (1967)


Footprints, skrevet av Wayne Shorter, ble en del av konsertreportoiret til kvintetten. Den viser hvordan Ron Carters bassing i hovedsak er det bærende rytmiske elementet, mens vidunderbarnet Tony Williams har en mye friere rolle, og forvirrer lytteren (og bandmedlemmene til tider) blant annet med sin utstrakte bruk av polirytmikk. Du kan høre det i den første soloen til Miles, der Williams bytter mellom tre- og firetakt, mens Ron Carter fortsetter å spille i tretakt (dvs 6/8 takt for å være presis).



Miles Davis - Nefertiti (1968)


I Nefertiti (også Shorter) er de tradisjonelle rollene til rytmeseksjonen og blåserne snudd opp-ned, siden meloditemaet, som ligger hos Miles og Wayne Shorter, går gjennom hele låta mens rytmeseksjonen improviserer og spiller soloer over.



Montée-trommis Marius Simonsen er stor fan av Tony Williams, og vi ba ham presentere noen favorittvideoer, og si litt om hva han liker med Williams (det er flere videoer, men de får vente til neste post):


Jeg synes Tony har et fantastisk teknikkoverskudd, men som han bruker på en musikalsk måte. Han har lært seg alle rudiments på trommer for så å glemme det når han spiller i samspillsituasjon, for maks kreativitet og råskap. Og han spiller veldig høyt, noe jeg liker godt, for det gikk så imot tradisjonen for jazztrommiser på den tiden. Miles digga det og brakte det fram til å bli Tonys varemerke, den første jazz-rock-fusion-trommeslageren i mine ører.


Her med Miles i Tyskland (67). Her er Williams fryktelig ung og viser en enorm modenhet og autoritet når det gjelder å drive bandet, liten solo også:



Dette er et kult klipp med både close ups av tony og miles med fint ride spill (hvor de spiller Footprints):



Her er han med Chick Corea i '72, annen stil men fortsatt like mye aggresjon og kraft. Rått! Hihaten hans har til å begynne sklidd for langt bort så han trekker den til seg samtidig som han spiller noen blasting stuff på skarpen. Han danser på pedalene og Chick må pent bare vente til han er ferdig. Og han vet hvor høyt han spiller selv men det må de bare finne seg i, nydelig attitude!



Og tilslutt fra en trommeclinic, åpen solo, rett før hans død:


3 kommentarer:

øhb sa...

ps - kjøper man boksen med Miles´samlede columbia-utgivelser får man med tysklandskonserten på dvd.

Anonym sa...

Knallbra post!!

Brynjulf sa...

Hyggelig at dere ungdommer tar vare på tradisjonen! TW er en av de største trommeslagere som har levd, har hatt gleden av å høre ham live flere ganger. Trist at han forlot oss så alt for tidlig.